Velg en side

Tenk hvis…

«Tenk hvis» er en spennende begynnelse på en setning, eller?
Setningen kan sette i sving både gode og dårlige tanker og følelser, gode og dårlige minner, minner fra tidligere tider, eller drømmer om noe som ligger foran deg.

Jeg heter Helga Marie Lauve, er 44 år, samboer og har tre barn.
Jeg har gjennom hele livet tenkt masse, filosofert og hatt ønsker og drømmer, slik som mange andre.

Jeg har alltid følt meg litt annerledes, ikke som en av de kule, men heller den som gikk min egen vei i både klesstil og oppførsel.

Jeg hadde ingen behov for å være rebelsk i form av å prøve ut mye av det mange, kanskje de fleste, ungdommer prøver ut.
Har heller aldri prøvd narkotika, aldri hatt spesielt interesse for alkohol, aldri vært skikkelig full og har aldri prøvd å røyke!
Hva er dette for «Hellige Maria-syndrom» tenker du kanskje nå?
Ja, hva i alle dager feilet det meg?
Det har vært en tanke jeg selv har tenkt på flere ganger kan du tro!
Jeg har vært annerledes, på godt og vondt, og er det den dag i dag.

Som ung var ikke det alltid lett å være annerledes, den litt rare, som hadde venner, men som liksom alltid falt litt mellom to stoler.
Det gjør jeg også den dag i dag, men har funnet en annen ro i meg en da jeg var ungdom.
Som ung ønsket jeg å være snill, god mot andre og se de som trengte å bli sett.
Jeg så de og jeg likte å være en venn, si hei til de som var litt ekstra stille eller til de som andre kanskje syns var litt «rare», sett ut i fra den normale, dumme standarden som ble satt.
Den dumme «normalen» av hva som var «in»og hva som var tøft, hva som var populært og hva som var fint.


Jeg ble mobbet som barn, for utseende mitt…
POTETNESE!!! ble det ropt, og ungene lo…
Jeg lo ikke, og fikk et stempel brent inn i meg, som den dag i dag sitter i.
Dypt i meg, som et sår, og nesa har jeg den dag i dag!
Nesa av alle ting! Den som sitter midt i fjeset, som alle ser, og som jeg ser hver gang jeg ser meg selv i speilet.
Fy så stygg den ble, etter at mobberne gjorde meg oppmerksom på den!
Jeg husker litt for lite av barndommen til at jeg syns det er greit, men det var nok mye som er fortrengt fordi det ble for vondt å bære på i hukommelsen.
Ikke bare var jeg «rar» og annerledes, men nå hadde jeg stygg nese i tillegg!


Selvbildet mitt fikk stygge sprekker, og jeg begynte å bli mer og mer misfornøyd med hvordan jeg så ut.
Jeg drømte om å være så pen som Samatha Fox eller Sabrina, som mange digga på den tiden, for nesten et halvt hundre år siden.
Jeg ville være pen og poulær, og tenk å ha fin nese!
Tenk å være tynn og pen?
For en drøm det hadde vært!
Alle gutter som stod i kø og likte meg best av alle jentene i klassen!
Tenk hvor fantastisk DET hadde vært?
Åh, salige drøm!!
Det ble med drømmen.


Trening likte jeg, hadde talent for det og elsket å trene.
Det var godt å ha noe å hevde seg i, og føle mestring på.
Det ga meg mening og glede i hverdagen, og ble en stor interesse for meg.
Jeg fikk lønn for strevet og fikk gode karakterer i gym.
Glemmer aldri når jeg slo til med en M+ i gym, og nesten slo hjul av glede.
Jeg måtte gi gymlæreren en god klem, da var det ikke flaut, men de andre elevene i klassen syns nok garantert at det var kleint.
De tenkte nok at jeg hadde smisket meg til den karakteren, men den var ærlig og redelig jobbet for, og fortjent.
Basta bom!

Jeg hevdet meg ved å være snill, og flink i gym, men hvem var jeg bortsett fra det?
Et mobbeoffer?
Ja, og det var ille nok, men på tross av det visste jeg at jeg også var mer en det.
Jeg var en god venn, forsøkte i alle fall, og jeg hadde mange gode kvaliteter som kunne hjelpe de som var litt annerledes, de som også falt litt utenfor.
De som var litt ekstra stille og ikke ropte høyest.


Det var mange snille mennesker også, aller helst var det snille folk rundt meg, men så synd at de som mobbet skulle være de som satt dypest spor i meg.
De sporene som nå er arr, de sporene jeg har brukt årevis på å prøve å reparere så godt jeg har kunnet, har bleknet, men ikke forsvunnet.
Den dag i dag er nesen mitt absolutt såreste punkt, og fremdeles midt i fjeset!


Jeg har kommet til en slags forsoning av utseende mitt, og i det daglige klarer jeg å være på den positive enden av skalaen.
Selvfølelsen min er ganske bra i dag, men det har vært en jobb å komme dit.
Innerst inne vet jeg jo så inderlig godt at det som teller mest er hva du har av godhet i deg, og ikke hvor pen du er.

Vi mennesker er så opptatt av å vurdere hverandre, og utseende er det første vi ser hos andre.
Spesielt som ung er det med utseende viktig, heller en hvordan du er som person.
Det å være pen, populær, ha mange venner, og være en andre kan se opp til, og misunne, er et stort ønske for mange.
Den gang da, og enda i dag.


Det er om mulig enda værre å være ungdom i dag en for 30 år siden, for i dag har vi også sosiale medier som mange unge lever store deler av livet sitt på.
Hele den digitale verden er åpen for deg, du kan finne hva du vil, og ikke vil, og det er millioner av måter å bli påvirket på.


Det finnes tusenvis av de såkalte «influenserne» som unge syns er så kule, men som mammaen din garantert ikke hadde likt.
De pene, vellykkede menneskene, med fin kropp, kule klær og masse penger, venner og hele livet som er superkult….tror vi!
Helt til noen av de åpner opp, letter på lokket og forteller…
Om en vond barndom, om misbruk av ulike slag, om dårlig selvtillit osv osv.


Det tøffe ytre som vi trodde var perfekt, det som vi VILLE tro var perfekt, slår sprekker og bak fasaden gjemmer det seg bare et menneske!
Et menneske som du og jeg, med vonde erfaringer, med dårlige tanker og følelser, med svingende selvtillit osv osv.
For det er jo der vi er vel. De fleste av oss? I hvert fall til tider?

Jeg kjenner det er herlig befriende å endelig ha tatt turen ut av skapet, det skapet hvor jeg ikke ville si altfor høyt at jeg har blitt mobbet, for jeg vil ikke være noe bittert menneske, men jeg har lært og hovedpoenget mitt er at jeg nå tør å være en som går foran, som tør å si ifra, tør å bry meg, som tør å være annerledes, og det er helt OK!

Jeg vet det er mange der ute som trenger noen som tør å fortelle, sette ord på og gjøre synlig vonde ting, for å kunne gjøre noe med det.
Jeg ønsker å være en slik person, å være en god stemme bak, eller foran i samfunnet.
For jeg har lært at der også er en plass, og faktisk et reelt behov for sånne som meg her i verden, som tør og vil sette barn, unge og voksnes psykiske helse i sentrum.
Som ønsker at tema som for mange er tabu å prate om, kan løftes frem i lyset og bli snakket om.
For å sette fokus på det som er vondt og vanskelig kan man gjøre noe med det, få hjelp og få et bedre liv.
Det finnes ALLID håp og hjelp, du må kanskje bare ha litt hjelp til og se, og innse det.

Nå tør jeg, og nå VIL jeg!
Jeg er klar, er du?

Ha en fin dag, full av pågangsmot og selvtillit!

Klem fra Helga Marie