Velg en side

Etter å ha vært på foreldremøte hvor mobbeombudet i Vestfold holdt foredrag ble jeg engasjert igjen.

Det var et veldig fint foredrag hvor hun snakket om jobben sin,og kom med nyttig info,og hun snakket om hvor viktig det var for barn å ha en plass i gjengen /bhg/ skole hvor du ble sett og hadde en identitet.

Alle trenger å bli sett og hørt, noen mer en andre riktig nok,men følelsen av å ha en plass i gjengen og samfunnet er veldig viktig for en person.

Det ligger vel dypt i oss de dyriske kreftene som sier det er tryggest å holde oss i flokk, for da er sjansen for overlevelse større. Det er jo en kjennsgjerning at nyfødte barn i værste fall kan dø om de ikke får fysisk og psykisk stimuli, så omsorg, kos og kjærlighet er livsviktig for oss!

Barn er eksperter på å lese kroppsspråk og tar etter det vi som foreldre gjør. De identifiserer seg med omsorgspersoner, og er tilknyttningen til foreldrene bra, så vil barnet lære de livsviktige måtene å omgås mennesker på, og lære de sosiale ferdighetene som trengs for å kunne fungere i samfunnet. Barnet lærer seg sin plass i familien og får en identitet.

I tenårene er det mye som skjer på flere plan, både fysisk, psykisk og mentalt, og sammen med hormoner som raser og kropper som vokser, kan det bli tøft for ungdommen å henge med i svingene. Det blir også stilt spørsmålstegn til mye av det du lærte som barn, og du får mer og mer din egen vilje, og egne meninger. Spørsmål som «hvem er jeg» eller «hvem vil jeg være»? kan dukke opp, og selv om mange har en følelse av hvem de er og hvem de vil være, så er det også mange som ikke vet hvem de er.

Media forteller deg hele tiden på ulike måter om hvordan du må se ut, og ungdom er ofte lett påvirkelige. For mange er det lettest og tryggest å følge flokken, for er du en av de andre, mest mulig lik så vil du mest sannsynlig overleve.

Mennesket har en iboende livskraft, en selvoppholdesesdrift som gjør at du gjør alt du kan for å overleve en farlig situasjon, og det å bli utstøtt av gjengen er farlig. Da kan det være du sier eller gjør ting mot andre du ikke vil, som feks å mobbe, fordi du er redd for å bli utstøtt, du er redd for å bli alene og venneløs.

Vi bygger opp vår identitet ut ifra flere faktorer, men jobben vi har er ofte en stor del av hva vi identifiserer oss med. Når man treffer nye folk er ofte spørsmålet «hva jobber du med?» et av de første spørsmålene som blir stilt. Har man jobb er det lett å svare, men har man ikke jobb, eller er i en situasjon som gjør at jobbsituasjonen er vanskelig er det vanskelig å skulle svare for seg. Som om jobben definerer hvem vi er, og hvor høyt eller lavt man står i samfunnet.

Har man en «god» jobb som mange i samfunnet definerer som «høystatus», så er man attraktiv, mens har man en jobb som i noens øyne er «lavstatus» så kan det for noen føles flaut å si hva en jobber med, spesielt blant mennesker som er ansett som å ha en høy status i samfunnet.

Jeg har ikke hatt en spesifikk jobb å relatere meg til på over 6 år nå, og har ingen jobb jeg stolt kan si at jeg tilhører. Jeg har ingen kollegaer eller noe nettverk å lene meg på. Jeg er på en måte «lavstatus» og en «ingen» hva jobbidentiteten angår. Dette er litt skummelt, litt trist og litt ensomt til tider. Jeg kunne nok lett ha fått meg jobb om det var det som var problemet, men jeg har en sykdom/handikap som jeg har hatt hele livet, som gjør til at en «vanlig» jobb for meg er svært vanskelig, og i værste fall utelukket. Jeg har levd med hyperhidrose fra ca 12 års alderen, og er nå på AAP i påvente av å få hjelp til å finne ut av hva som kan fungere for meg.

Det å være 44 år og ingen fast jobb er vanskelig. Det gjør noe med hele identiteten og selvfølelsen min, og noen dager føler jeg meg virkelig som «ingen». De dagene er tunge, men jeg har heldigvis en iboende sterk livskraft, og elsker livet, så jeg synker ikke så langt ned at jeg ikke kommer opp igjen. Dessuten er jeg ikke ukjent for livets nedturer, men jeg har øvet meg og blir stadig flinkere til å komme meg opp igjen. Dette takket være gode erfaringer fra barndom om at folk også er SNILLE og gode. Jeg har også funnet ut at kjærlighet finnes, og om du er god, snill og positiv så er det også det du vil møte mer av!

Imens jeg nå er i en livssituasjon hvor jeg i grunn er «pålagt» å vente på et opplegg å følge, så har jeg savnet noe annet å bruke tiden min på, en kun husarbeid og alt det man aldri rekker ellers. Jeg har en sterk trang til å føle meg nyttig og verdifull for andre, jeg kan ikke bare eksistere for meg selv. Det hadde ikke gitt mening for meg. Så derfor er jeg glad over å kunne skrive, og håper jeg fortsetter å få inspirasjon til å dele mine tanker, synspunkter og filosofiske betraktninger med dere!

Tusen takk for at du leser!

Ha en fin og fredelig natt!

Klem fra Helga Marie